Siktagran på Buskøy

Sitkagran på Buskøy

Siktagran på godt og vondt.

Sitkagran (Picea sitchensis) er en art i slekten gran i furufamilien. Treet har navnet sitt fra Sitka, den fjerde største byen i delstaten Alaska. Arten ble introdusert til Norge for mer enn hundre år siden. Arten var lenge populær, men den er nå ikke lenger ønsket av myndighetene. Det er ikke lov å utplante arten i Norge uten spesiell tillatelse fra myndighetene. Sitkagrana tilhører furufamilien (Pinaceae) og vokser naturlig i Nord-Amerika. Den er blant de største av granene, og tredje størst av alle tre-arter (etter redwood og douglasgrana).

Beskrivelse.

I Nord-Amerika blir sitkagran 50–70 m høy og kan få en stamme med diameter opptil 5 meter. I Norge kan arten bli over 40 meter. Barnålene er flate, lyse, og sitter spredt og uregelmessig direkte på skuddstilken. Sitkagranen får derfor et litt glissent utseende. I tillegg er nålene stive og spisse og blir 15-25 mm lange. De har to kvite bånd (spalteåpninger) på undersiden, som vender oppover ved basis. Konglene er 5-8 cm lange, lysebrune eller gulbrune, og hengende. Frøene er svarte, ca. 2.2 mg tunge, 3 mm lange og med en slank 7-9 mm lang lys brun vinge. Sitkagran kan bli over 700 år gammel. Sitkagran kan hybridisere med hvitgran (Picea glauca) og danne hybriden lutzgran (Picea glauca x Picea sitchensis). Lutzgran kan være svært vanskelig å skille fra sitkagran.

Naturlig utbredelse.

Opprinnelig kommer sitkagrana fra vestkysten av USA og Canada, og finnes fra California i sør til Alaska i nord. Den nordvestlige utbredelsesgrensen ligger ved Kodiakøya i Alaska, og den sørøstligste i nærheten av Fort Bragg i Nord-California. Utbredelsen er først og fremst knyttet til en stripe på et par kilometer langs kysten, men i noen områder vokser den mer enn 80 km fra stillehavskysten. Den har blitt registrert på høyder opp til 900 moh. i det sørlige Alaska, men forekommer vanligvis på høyder under 300 moh.

Introdusert utbredelse.

Sitkagranen ble først innført til Europa på slutten av 1800-tallet. Hensikten var for bruk i skogbruket, som hogsttømmer. Skogbruket i Europa har i ulik grad tatt i bruk treslaget, først og fremst i Storbritannia (7 millioner dekar), Frankrike (450 000 dekar) og Danmark (340 000 dekar). De første spredte utplantingene i Norge var i Vest-Norge på slutten av 1800-tallet, først i Haugesundtraktene og litt senere ved Fløien i Bergen. Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang på frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge. Sitkagran er ofte plantet nær kysten, siden den tåler sjøsprøyt og den kan dermed beskytte mer ømfintlige trær.

I tiårene etter andre verdenskrig foregikk en storstilt utplanting av sitkagran på Vestlandet. Gjenreising av skogen var et eget punkt i Fellesprogrammet i 1945. Mesteparten er utplantet i kyststrøkene fra Vest-Agder til og med Troms, og det er estimert at det nå er totalt utplantet ca. 500 000 dekar med sitkagran i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca. 137 000 dekar), deretter følger Hordaland (ca. 66 000 dekar), Møre og Romsdal (ca. 61 500 dekar) og Rogaland (ca. 54 000 dekar). Beregninger i Norge viser at produksjonen for en bestand vil være på topp mellom 70 – 160 år etter utplanting, avhengig av hvilken bonitet plantefeltet ligger på. Tilveksten av sitkagran estimeres til ca. 600 000 kubikkmeter pr. år, og det største volumet finnes i skog med alder mellom 30-40 år (ca. 2,5 millioner kubikkmeter). I tillegg er det utplantet ca. 50000 dekar med lutzgran, også denne for det meste langs kysten, spesielt i Nordland og Lofoten. Totalt er det dermed utplantet i overkant av 550 000 dekar sitka/lutzgran i Norge.

Spredning og økologisk effekt.

Treslagene er tilpasset et oseanisk klima, og er dermed svært vind- og salttolerant. Dette skaper et stort konkurransefortrinn langs norskekysten. Trærne vokser raskt og kan sette kongler tidlig, etter 5-10 år. Frøene har liten vekt og spirer lett, og det er registrert mellom 3-400 frøplanter pr m2. Lav frøvekt gjør at muligheten for langdistansespredning er stor, noe som bidrar til vekst i bestandene og utvidelse av utbredelsesområdene. Sannsynligheten for etablering er i stor grad avhengig av arealbruken rundt plantefeltene. Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre at etableringen øker og at man får en raskere spredning til arealene rundt. Store arter er nødvendigvis arealkrevende og dette gjelder spesielt trær. Effektene disse vil ha i økosystemet er også svært avhengig av alderen på utplantingen, hvor tett treene er plantet, antall og størrelsen på forekomstene og risikoen for spredning fra forekomsten. Sitka/lutzgan er rike på greiner og bar, noe som utestenger mesteparten av lyset ned til bunnsjiktet. Dette vil nødvendigvis medføre endringer i artssammensetning på bakken og på stammene, og utkonkurrering av stedegne arter. Sitka/lutzgran vokser raskere enn våre stedegne treslag og kan gjennom sin toleranse for vind og sjøutsatte områder, etablere seg ved hjelp av mennesket eller gjennom naturlig frøspredning, gjerne i landskap som er treløse, for eksempel i kystlynghei og naturbeitemarker, på fastlandet og øyer og holmer m.v. Sitkagranens gode spredningsegenskaper tilsier at avstanden mellom bestander og sårbare områder bør være flere kilometer. Planting i vindutsatte områder (loskråninger og bakketopper) bør unngås. I Fremmedartslista 2018 er sitkagran vurdert til svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.

Sitkagran på Buskøy - til glede eller forbannelse?

På øyene i Nord Solund ble det plantet Sitkagran på 1950/ 60-tallet. Hensikten var leplanting rundt bebyggelsen på øyene.

I dag etter at beitedyrene er borte, har Sitkagrana tatt overhånd mange steder og blitt et stort problem. På mange av øyene i Nord Solund har de som bor igjen på øyene mistet kontrollen og Sitkagrana sprer seg ukontrollert i omåder som tidligere var beitemark.