Historien
Begynnelsen - De første menneskene
Steinalderen
Så vidt vi vet, kom den første koloniseringsbølgen av Norge etter istiden fra Vest-Europa, via dagens Danmark og den svenske vestkysten. Disse menneskene hørte til samme mennesketype som oss, "Homo sapiens". De var nok lyse i huden – for med mørk hudfarge ville de hatt problemer med å få nok vitamin D i det kalde nordiske lyset. Alt tyder på at de var etterkommere av storviltjegere som i flere tusen år hadde levd i randsonen av den store nordeuropeiske isbreen. I Oslofjorden lå en enorm isbarriere som strakte seg fra Østfold og langt ned på Agder-kysten. Først når den forsvant, rundt 9300 f.Kr., kunne menneskene ta seg inn i Norge. Men da kysten først ble tilgjengelig, gikk koloniseringen fort. Det ser ut til at hele kystlinjen på sør- og vestlandet oppover mot Finnmark ble tatt i bruk i løpet av bare 300 år.
Norges kyst er mer enn 2000 kilometer lang. Her har det reist mennesker i over 12 000 år. På lange strekninger er sjøruten langs norskekysten, leden, skjermet fra storhavet av en skjærgård av øyer og holmer, men noen steder ligger kysten åpen mot havet. Slike steder har alltid vært farlige og ferdes over. Det gjelder for eksempel Lista, Jæren, Stad, Hustadvika, Folla og Østhavet i Finnmark. Ferdselen langs kysten må likevel ha kommet i gang alt med de første menneskene. De eldste boplassene fra ca. 9300 f.Kr. finnes fra Oslofjorden til Finnmark, og funnene fra dem viser at hele kysten ble tatt i bruk sydfra så tidlig.
Båten er en av menneskehetens største oppfinnelser. De eldste sporene etter båtliv finnes i Norge. Det er vårt unike bidrag til verdenshistorien. De første menneskene som kom til Norge, må ha hatt båter. Det er den ytterste kysten med øyer og skjær som først tas i bruk.
De båtene som var i bruk i steinalderen, kan ha vært skinnbåter eller uthulte stokkebåter. Helleristningsbilder av båter på Slettnes på Sørøya i Finnmark kan være så tidlige som 8500 f.Kr. og forestiller kanskje skinnbåter. På boplassen Tybrind Vig på Fyn fra den senere delen av eldre steinalder, ca. 5400 f.Kr., er det funnet forseggjorte uthulte stokkebåter og tilhørende padleårer. Det er allikevel usikkert hvor sjødyktige slike farkoster var.
Storslåtte helleristninger i Nordland, slik som på Leiknes i Tysfjord fra ca. 7000–8000 f.Kr., viser hva menneskene i eldre steinalder var opptatt av og hva de ble lokket nordover kysten av; det var hval og sel, rein, elg og bjørn. Figurene er slipt, ikke hugget inn i fjellet. Landhevningen etter istiden har gjort at de i dag ligger 40–50 meter over havet, men de lå i strandkanten da de ble laget.
Gjennom hele den eldre steinalderen vandret folk inn og ut av dagens Norge. Det var en nødvendighet. Fangstfolk bor spredt. De kan ikke bo tettere enn naturgrunnlaget tillater. Mest sannsynlig bodde de sammen med slektninger, barn og ektefeller. Det betød at de unge måtte finne ektefelle i andre områder dersom de ønsket å stifte familie. Incest er like forbudt blant fangstfolk som hos oss. Ektefeller ble derfor skaffet langveisfra. Folk dro fra dagens Norge, og andre mennesker kom hit.
Norge – vegen mot Nord
"Vegen mot nord" er den vanligste oversettelsen av navnet på landet vårt, Norge. I den langstrakte skjærgården fra Lindesnes til Nordkapp ligger norskekysten som en veg vekk fra kontinentet – mot mytene og eventyret. For å se vegen må man imidlertid ikke bruke føttene. Det er som led for ferdsel på sjøen og båttrafikk at Norge er vegen mot nord.
I leia forbi Buskøy finner vi kjente sjømerker, naturformasjoner som har vært (og ennå er) kjente sjømerker i leia på norske kysten; bl.a. Kinnaklova og Alden, begge er godt synlige fra Buskøy.
Norge er et av de få stedene i verden hvor kystlinjer helt tilbake til istiden er bevart på tørt land. I resten av verden ligger dette landskapet under mer enn 100 meter med vann!
Båten og dens betydning i steinalderen
Hvorfor er det så viktig at vi sluttet å gå for i stedet å bruke båter? Fordi båten gir mennesket helt nye muligheter og langt større handlekraft. Med båt kan mennesket ta med seg enormt mye mer bagasje enn det som kan bæres på ryggen. En hel familie kan faktisk reise ved hjelp av bare ett menneskes padlekraft. Områder som ikke kan nås til fots, er plutselig innen rekkevidde. Man kommer raskt fram, fordi man slipper å bakse med urskog, ur og bratte fjell. Sist, men ikke minst tar båten mennesket til jordens største spiskammers – havet. Båten gir mat.
Steinalderens båter
Ingen båter er bevart fra norsk steinalder. Det er boplassene i skjærgården som viser at de hadde slike farkoster. Boplassene ligger på øyer og nes, langt ut i havgapet. Enkelte helleristninger viser også steinalderens farkoster.
Båtene finnes bevart i de andre nordiske landene. De viser hvordan de norske båtene kan ha sett ut. Alle kjente båter er laget av uthulte tre-stam¬mer. De kalles stokkebåter. De eldste båtene eller annet båtutstyr er fra ca. 8000 f.Kr. Det er god grunn til å tro at de eldste båtene i Norge er enda eldre enn de eldste som til nå er funnet i andre nordiske land. De må ha vært en del av utstyret til de første menneskene som kom, omtrent 9300 f.Kr.
Steinalderen i Solund
Et av de mest oppsiktsvekkende funn fra steinalderen ble gjort av konservator Egil Bakka i Grønhelleren i Solund i 1964. På denne steinalderboplassen ved Gildreneskyllaren på Ytrøy gravde arkeolog Egil Bakka fram skjelettrester av flere mennesker, bl.a. et svært godt bevart skjelett av ein 17 år gamme gutt, to kvinner og to voksne menn. Det er svært sjelden at det er funnet godt bevarte skjelettrester fra steinalderen i Norge. Grønhelleren hadde vært benyttet som boplass i flere tusen år, og steinalderfolket hadde gravlagt de døde i jordgolvet i helleren. Skjelettene er tatt hånd om og bevart i de kulturhistoriske samlingene ved Bergen Museum, sammen med flint og andre funn fra helleren.
Steinalderen i Nord Solund og på Buskøy.
Funn på Buskøy og på øyene rundt, viser at det helt siden steinalderen har vært bosetting på øyene i området rundt Buskøy.
I 1952 fant Trygve Buskøy en Nøstvetøks fra eldre steinalder i fjæra i nordenden av Vassøyvatnet (gnr. 57) på Vassøy.
Nøstvetkulturen
Nøstvetkulturen er navnet på en jeger- og fangstkultur fra den eldre steinalderen (mesolitikum) i Norge. Kulturen holdt hovedsakelig til i traktene mellom Gøteborg og Oslo, og varte fra rundt 6300 til 4600 f.Kr. Kulturen fikk navn etter gården Nøstvet i Ås i Akershus, der det ble funnet rundt 300 nøstvetøkser. I dag er Nøstvet gård nedlagt. Selve steinalderboplassen lå egentlig på Sjøskogen, en husmannsplass under Nøstvet.
I Sverige er kulturen kjent som Lihultkulturen. Langs norskekysten er den kjent helt nord til Møre og Trøndelag. Flest boplasser fra denne fredelige perioden er det likevel ved utløpet av Glomma og Drammensvassdraget. Husrester er ikke funnet, men ved utgravning på Mørekysten kom det for dagen en 10–12 kvadratmeter stor hyttebunn av bjørkenever og sivstrå.
Nøstvetkulturens flotteste kunstverk er helleristningen av en elg ved Ekeberg i Oslo, gjenoppdaget i 1915. Bare ti helleristninger er kjent fra den tiden, og alle viser elger med et inntegnet labyrintmønster over kroppen. Selv om nøstvetfolkene levde av havet, har elgen rangert høyt i deres forestillingsverden.
En spesiell type øks, en såkalt kjerneøks, er typisk for nøstvetfunnene; en grovt tilhugget, hakkelignende steinøks av harde bergarter. Den har gjerne et trekantet tverrsnitt. Enkelte av dem er ikke bearbeidet på annen måte enn ved tilhugging, men ofte er eggpartiet slipt.
Rundt 4600 f.Kr. forsvant den typiske nøstvetøksen, erstattet av nye redskaper sørfra og påvirkning fra jordbrukssamfunnene der, mens nøstvetkulturen hadde vært sentrert rundt båtliv og fiske fra kanoer av uthulte trestammer. Havet stod den gang 50 meter høyere i indre Oslofjord, så nåtidens åsrygger var den gang et skjærgårdslandskap. Det ble særlig jaktet på sel og småhval.
Den første forskeren som postulerte at det her var snakk om en egen fase, var Andreas M. Hansen i 1904. Boplasser med visse karakteristika - ledetyper - omtales som nøstvetboplasser. Blant ledetypene finner vi nøstvetøksen, prikkhugget bergartsøks, samt mikroflekker brukt som egg til pile- og spydspisser, skrapere og enkelte ganger slipeplater av sandstein.
----------
Noe senere, i 1957, fant Karl Hagen en trinnøks fra eldre steinalder i fjæra rett utenfor trappa til gamlehuset på Buskøy under utgravingsarbeid for en ny båtslipp. Funnet ble gjort en halv meter ned i mudderet.
Flere oldtidsfunn fra Hersvik og øyene i området, bl.a. fra Færøy og Ospa, er dokumentert og registrert i regi av Per Fett fra Historisk Museum ved Universitetet i Bergen (1954). Nøstvetkulturen - eldre steinalder fra ca. 6300-4600 år f.kr.
Begge øksene fra Vassøy og Buskøy er tatt hånd om og bevart i de kulturhistoriske samlingene ved universitetsmuseet i Bergen.
